Casini skrev:
Lavarna verkar innehålla ca 5% kolhyderater, dvs 850kJ per kilo, så dagsbehovet ligger då någonstans på runt 12kg.
Jeg synes det hørtes lite ut i forhold til hva jeg har hørt før, så jeg tok et kjapt søk:
(går IKKE god for kildene her, men de var de første som dukket opp.)
https://lokalhistoriewiki.no/wiki/IslandslavSitat fra artikkelen:
"Evnen til å ta opp næring fra lav må kroppen vennes til. Derfor tiltar kroppens evne til å fordøye lav over tid. Stivelsen i matmose er fullverdig kost både for dyr og mennesker. Lav har ikke så mye smak men inneholder inn til 80% karbohydrater hvorav menneskekroppen kan utnytte inntil 50%. Fin som stivelse for å binde sammen deig eller i supper og andre retter. Du må spise ¼ kilo lav om dagen for å dekke kroppens minimumsbehov for næring. Det tilsvarer fem liter. Lav har like høyt næringsinnhold hele året."
http://www.friluftsraadet.no/site/img/2 ... lanter.pdfOversikten her gir samme tall som forrige artikkel.
Tar også med et sitat fra siste oversikt, om tang og tare:
"Trenger du mat vinterstid, er det lettest å finne ved kysten. Tang og tare er lett å sanke og
inneholder mer karbohydrater enn de fleste plantene på land.
Tang og tare er alger. De er næringsrike og kan brukes som grønnsaker.Det ble antatt at
asiaterer hadde lettere for å fordøye tang og tare enn andre folkeslag, men nyere forskning
viser at de fleste kan fordøye alger. Det tar imidlertid èn til to uker for kroppen å venne seg til
den nye næringskilden. Tang og tare inneholder 25% protein, A,B,C,D og E-vitamin i
mengder samt rikelig med jod. Algene, eller tang og tare som vi kaller det, inneholder også
mineraler, antibiotiske stoffer, sporstoffer og litt fett. Tang og tare som mat er et kapittel som
er enda mer omfangsrikt enn matplantene på land."
I forhold til at det diskuteres kost-nytte prinsippet i forhold til sanking, så kan det være greit å tenke på sanking som en opportunist aktivitet. Selvsagt finnes det slikt som kan sankes i slike mengder på noen steder og det vil kunne forsvare en egen tur, men i hovedsak som matauk har jeg tro på at det er lønnsomt å ta med seg det som er spiselig der man finner det underveis.
Noen never dunkjevlerøtter, noen never nyperose, en stor klase froskeegg, ikke noe man får på eksklusive spisesteder, men er man sulten nok, så er det mat. Hypotetisk kan dette finnes innom samme område og har man kunnskap så tar man med mens man ferdes.