Scarecrow skrev:
Som sagt, extremt ovanligt.
Jeg er enig i at kannibalisme mest sannsynlig er extremt ovanligt sett opp mot saker som er litt ovanlig, men som fenomen bør det vurderes som noe annet enn en sort svane (altså extremt ovanlig i seg selv).
Det første man bør tenke på her er at fravær av bevis ikke er det samme som bevis på fravær. Kannibalisme er regnet som et av de største, kanskje det aller største sosiale tabu vi har i de siviliserte samfunn. Det i seg selv sannsynliggjør at det er et missforhold mellom hvor ofte det skjer og hvor ofte det rapporteres. Om ikke det er spor å tolke, så vil neppe kannibalen selv være den første til å fronte hva han har gjort.
Ser man historisk på det, så er ikke kannibalisme mer ovanlig enn at det blir studert innen flere fagfelt. Både innen biologi, sosialantropologi, historie og psykologi er det undersøkt i et såpass omfang at det har blitt utviklet et eget fagspråk, en konnotasjon som dreier seg om å beskrive det spise andre av sin egen art. Ser man på språket og kategoriene så forstår man at det ikke bare dreier seg om andre dyrearter enn menneske.
Ser man bort fra individ nivå og rituell kannibalisme og fokuserer på kannibalisme på et ernæringsgrunnlag, så synes jeg ikke at det er så extremt ovanlig at det bør sees bort fra, når annen mat ikke er tilgjengelig. Som et eksempel her kan nevnes borgerkrigen i Siera Leone på slutten av forrige århundre (i tillegg til andre eksempler i tråden). Her i landet (Norge) bør vi ikke lenger tilbake enn ww2 siden sist det ble rapportert
https://www.nordlys.no/nyheter/utsulted ... 79-6014819Scarecrow skrev:
Det tyder ju på att de flesta anser att det finns värre saker än att dö...
Japan trekkes ofte frem i preppersammenheng som skoleeksempel på hvor siviliserte vi mennesker kan være i stand til å være under katastrofer (i motsetning til USA som vi nordiske preppere ikke vil assosieres med). Ser man på ww2 så var kannibalisme ikke mer uvanlig enn at man så det nødvendig å opprette militære lover om det. Loven forbød kannibalisme, med mindre det var tvingende nødvendig og man
kun spiste fiender. (Om ønskelig kan jeg finne linker på det.) En måte man har forsøkt å forklare dette på er at keiserkulten var sterkere enn både sosiale tabuer og dødsfrykten. Det var din plikt å sloss for keiseren så lenge det var mulig, selv om det medførte at du måtte spise mennesker/fiender.
Flyulykken i Andesfjellene er trolig det mest kjente eksempelet vi har på enkeltstående kannibalisme i moderne tid. Det jeg finner mest interessant med det tilfellet er at det kan virke som om under rette betingelser (ekstrem næringsbehov), så er konformitet/obedience og evnen til å skape alternative rasjonaliteter, sterkere enn det sosiale tabuet når det gjelder kannibalisme. Det har i ettertid vist seg at de fleste av de som i utgangspunktet ikke ville spise av sine døde lagkamerater endret atferd når flere begynte å spise menneskekjøtt. De fleste av rugby spillerne var katolikker og i ettertid er det flere av de som kunne rapportere at de i situasjonen de var, så var de villige til å betrakte det som en form for nattverd. Innen katolisismen (kristendommen) er jo nattverd at man konsumerer Jesu blod og legme for å få frelse. Tilsvarende tolket de det å spise sine lagkamerater, for overlevelse, som en form for frelse for videre liv.
Det siste kan tyde på at gruppens betydning og vår evne til å rasjonalisere/kognitiv dissonans kan ha stor betydning for selv så ekstreme tabu mot å spise medmennesker fort kan endre seg.
Ser man på dyreverden ellers så er ikke kannibalisme så extremt ovanlig under rette omstendigheter. Det er ikke mange dagene siden jeg så en dokumentar om isbjørn, hvor det ble påpekt at isbjørn spiser sitt eget avkom, dersom det ikke finnes annen måte å overleve på. Det får meg til å spekulere om muligens vår sivile ferniss ikke er tykkere enn at det sprekker og lar oss bli dyr igjen om situasjonen krever det. Det gjelder selvsagt ikke alle, det finnes utallige eksempler på det motsatte, men at vi skal sitte mette og avfeie at slikt som kannibalisme kan bli et problem, er jeg neimen ikke sikker på.